Bær eit armbånd for å kommunisere
“Vi beit oss merke i det var særs lite samspel mellom individar i det offentlege rom, ei utfordring vi valgte å fokusere vidare på. Det eksisterar usynlege barriærar mellom folk, mellom anna frykta for å verte satt i bås av andre. Men også andre barriærar står i vegen for samspell mellom ukjende, til dømes ei frykt for å ta initiativ og ikkje ville være til bry for andre. Til slutt vart vi merksam på den kulturelle barriæra, til dømes mellom asiatisk og libanesisk befolkning. Det vart lagt merke til at libanesarane var meir tilbøyelege til å ta kontakt med folk dei ikkje kjende, mens asiatarane tydeleg poengterte ei avstand mellom individa. I dag ynskjer vi å komme med ei løysing: eit symbolsk armband som indikerar at ein er åpen for å kommunisere med andre. Det er ei enkel gest, og eit enkelt objekt som indikerar at du har eit ynskje om å samhandle med andre mennesker. Armbandets føremål er å skapa eit sosialt band og skape ei iver hos folk til å utvelske med kvarandre. Det er ein utløysar, eit bristepunkt som lar deg kome nærmare.”
Opprette ei kobling
Vi oppdaga ei motvilje i folk til å reise heim på natta uten å bruke bilen og tenkte derfor på korleis vi kunne gje energi til byen. Å skape sosiale band er ei del av miljøspørmålet då vi ynskjer å fremje nytta av sykling, turgåing og offentleg transport. Dette fekk oss til å tenkje på bruken av kunstneriske veggmålerier og korfor ikkje andre måtar: fluorescerande midlar i parkane eller til og med andre midlar, gjennom arrangementar for å promotere dette prosjektet. Som ein festival kvart år, kvifor ikkje. Målet var óg å gjenskapa koblingar mellom nabolag og folk og samsundes redusere ulikskap.
Overvinne det
Vi starta med ei erkjennelse av at i urbane områdar bærer folk eit åpnare sinn til mange ting, som til dømes kultur og andre hendingar i nærmiljøet, men vi fann óg at det er ei mager kobling til det som er like i nærleiken -som til dømes naboen. Så, vi prøvde å finne ei måte å samle folk som bur vegg i vegg og fekk ein idè om å gjenbruke “palliate” som er eit rom for overgang, eit litt tomt sted som eigentleg ikkje gjer meining i å gje så mykje oppmerksomhet men som kan være gjenstand for å formidle alle mulige aktivitetar ein kan skape på eit nivå; eit bibliotek, ein plass for å dyrke plantar, eit rom for spel osv.
Å ete betre
Vi tok utgangspunkt i at for å ete bedre er det ikkje berre det som ligg på tallerken som definerar kvaliteta på måltidet, korleis ein gjer måltidet “hellig”. Vi antok at når ein et åleine vil ein ete mindre sunt enn når ein deler eit måltid med andre. Vi starta med å samle folk rundt eit måltid på ein slik måte at vi er meir investerte i ingredienser og produkta vi brukar. Vi hadde eit ynskje om å fokusere på å “ete godt” og kva det er. Slik vart ideen om matvogna født, ein assosiasjon som beveger seg gjennom nabolag og søker å bringe folk saman. Det startar gjennom ei nettside som tilbyr menyar og ein felles dato kor folk kan planlegge mot, samle ingrediensar, finne finne eit lokale og lage ei avtale. Der kan folk folk samlast, bruke ingrediensane dei har samla/redda i nærområdet og gjennom lokale produsentar og skape eit måltid saman gjennom deling av kunnskap og oppskriftar. Målet er óg å starte den sosiale lenken, tilrettelegge for møter mellom mennesker og når matvogna drar vidare har kanskje innbyggarane skipa ei ny tradisjon for å møtast gjennom mat og kunnskap.
Urbane mellomrom
Vår framgongsmetode er å revurdere forlatte byområder og transformere dei med ein liten plen. Ein skal ikkje sjå mellomrom der ein kan hente mat men plante vekstar som krever lite vedlikehald men som kan gje små avlingar som kan gagne befolkninga i nærområdet. Slik vil ein kunne vekke omsorg for plassen hjå dei som bur omkring, skape rom for deling og pleie.
Me har også gjort eit prosjekt som omhandlar typonomy, ein metode som forbedrar bruken og tilstedeværinga av bilogisk mangfald i byen: endre navn på gatar for å påpeke at den eksisterar og manglar synligheit.
Sikkerheit og offentleg rom
Over desse to dagane har vi prøvd å tenkje på følelsen av uvissheit som kan oppstå hjå folk når dei bevegar seg gjennom offentlege rom og mangelen på tillit mellom framande. Vi forsøkte å finne konvergeringspunktane i dei ulike behova hjå brukarane for å kunne utveksle kunnskap og skape tillit slik at folk ikkje lenger er redde for å bli ransaka og for å kunne styrke kreativiteten deira."
Samfunn
Vi oppfant ikkje noko for å endre verda, i stedet satte vi ein “alarm” gjennom å prata om augneblink av samfunnssamling som kan dannast rundt spørsmålet om ein nabolagsidentitet, til dømes i nabolag som er i endring. Bodskapet vårt er å skapa eit felleskap, dela utvekslingar for å forsøkje å bringe noko betre til nabolaget er eit stort framsteg, men ein er nøydd å stille grundige spørsmål som: Kven er drivkrafta i dette samfunnet? Kvifor er dei ei drivkraft? Korleis byggjer dei det? Fleire scenario har vorte utforska og desse reiser spurnad om “dersom det er nokon som kommer med sterke idear og ynskjer å pålegge dei andre, som til dømes velmenande designarar som kjem med eit stort prosjekt og som påleggjer det innbyggjarane, korleis skal dei går fram? Korleis vil det opfattast? Og spurnaden om tileignelse av utvekslings- og kunnskapsaparatar for nabolagsendring.
Redo company
Vi tenkte ikkje på ei løysing. I stedet tenkte vi på: kva er det verkelege problemet? Så vi anvendte meir tid på å leite etter problemet enn å finne ei løysing først, vi jobba med “heilt åleine men alle saman" og så vidare på kva ein skal gjere igjen. Vi jobba med individualisme og korleis vi kan gjenskapa felles grunnlag mellom folk for å gjenskape eit samfunn.
Sameie
Vi satte oss føre å arbeite med spurnaden om fellesarealar og forlatte rom i byggningar og å forsikra oss om at sameia sørga for å tilpassa desse areala på nytt og skapar ei programmering kor dei sjølv er vektorar for si eige aktivitet. Det er meir felleskap, betre kunnskap om naboar og meir deling og solidaritet i nabolag. Så formerar det seg og vert involvert i alle typar nabolag, alle typar byar og alle formatar for at det skal gjennomførast av høy kvalitet.
Ei app for kvinner som gjer auka oppleving av sikkerheit i offentleg rom
Vi starta med utgangspunkt i observasjonen om at det var usikkerheit i byane, og at spesielt kvinner kjende seg ukomfortable når dei til dømes skulle reise heim på kvelden eller på offentleg transport. Ofte lå årsaka til usikkerheit hjå kvinner i menn sine haldningar. Vi gjekk inn i ei dystopisk fantasi kor alle i framtida ville ha ei databrikke i kroppen og kvinner ville bruke ein applikasjon for å spore opp menn via parametere som alder, opprinnelse, promille osv slik kunne dei angje kva for type menn dei ikkje ville møte på i urbane landskap. Vidare ville dei i sanntid kunne sjå kor trøblete menn opphald seg og kor dei bevegar seg. På denne måten endrar ein det vanlige mønsteret kor det er kvinna som i utgangspunktet ynskjer å unnvike menn, prøvar å ikkje bruke korte skjørt på natta og legge ei heil rekkje strategiar i løpet av ein kveld for å unngå ubehagelige situasjonar. Her ville det vore motsatt, det er mannen som bør gjere ei innsats og endre seg for å betre situasjonen, levekåra til kvinner når dei går ute.
